Ukens dirigentmøte: John H Tveit

Foto: Sveinung Hoel Bjorå

Høstens workshophelg for Dirigentløftet har nettopp gått av stabelen på Voksenåsen, med ett av de mest ambisiøse tilbudene i Dirigentløftets histore. I løpet av en intensiv helg var det mulig å delta på en lang rekke foredrag og kurs, som dekket alt fra aktiv lytting og notelæringsteknikker, til foredrag om nyskapende metodikker og inkluderingsprosjekt. Ikke minst var det et også et stort antall øvingsensembler der man kunne få dirigere både strykere, blåsere og kor, veiledet av et helt korps av dyktige dirigentmentorer.

En av dirigentene som deltok på kurset for første gang var antageligvis også en av deltagerne med desidert lengst fartstid. John H. Tveit har jobbet som dirigent i over 50 år, og hadde stor glede av å friske opp gamle kunster, samtidig som han kunne ta til seg noen nye triks.

Jeg begynte å spille i Grorud skoles musikkorps i 1957, og deretter i Stabekk Skoles Musikkorps kort tid etter. Og det korpset har jeg faktisk vært i forbindelse med siden, forteller John. Instrumentet var trompet og kornett, og allerede som 15-åring ble han spurt om å spille i Stabekk Janitsjar, der han spiller den dag i dag. Gradvis begynte han også å dirigere, og selv om han fikk undervisning på sitt instrument på konservatoriet var det ikke så mange tilbud for de som ønsket å lære seg mer om dirigering.

Da jeg begynte å spille var det veldig vanlig at det var soloklarinettisten eller solokornettisten som tok seg av skolekorpset og ledet de. Men ganske tidlig så fikk jeg mulighet til å være med på dirigentkurs med Trevor Ford, og da fikk vi lære oss det grunnleggende om dirigering. Den gang da jobbet vi såklart med teknikk, men hadde også undervisning i hørelære, instrumentasjon og besetningskunnskap. Vi måtte blant annet arrangere som en del av kurset, jeg husker at som en del av min eksamen på NMF sitt dirigeringskurs arrangerte jeg deler av Morgenstemning av Grieg for janitsjar-orkester, mimrer John. Og for å minne om det åpenlyse, det ble såklart arrangert og skrevet for hånd. Dette var uansett starten på det som skulle bli en lang og uavbrutt karriere som dirigent både for voksenkorps og skolekorps i Østlandsområdet, og John er aktiv som dirigent den dag i dag.

Nå dirigerer jeg et grendekorps i Rykkinn, de kaller seg selv Olsenbanden, etter navnet på deres første dirigent. De har det gøy med å spille sammen, men alle er enige om at det er som best når de får det til å låte fint. Så jeg synes det er viktig også med den typen ensembler å jobbe ordentlig, og hjelpe de til å gjøre så godt som vi kan, forteller John. Det var også motivasjonen for å igjen melde seg på kurs, nærmere 50 år etter sist undervisningsrunde.

Jeg hadde lyst å få mer faglig input så jeg ikke mistet lysta på det jeg holder på med. Mitt første dirigentkurs var så langt tilbake som i 1967, før jeg tok NMF sine dirigeringskurs i 1973. Så er det da slik at jeg alltid har syntes det er viktig å gjøre en god jobb når jeg dirigerer. Og jeg kjenner vel at det er en del ting jeg føler jeg kan bra, så er det noen andre ting der jeg nok har mulighet til å forbedre meg på, forteller John, som dermed dro til Voksenåsen og workshophelg med ganske åpent sinn. Noen ting har endret seg siden den gang, mens det den gangen var fokus på det teoretiske i tillegg til det tekniske, har dagens kurstilbud også fokus på læringsmetodikk og kommunikasjon. Det var fritt å velge hva man ville delta på under workshophelgen, og for John var det spesielt verdifullt med enetimene sammen med en dirigentlærer.

Jeg syntes det var veldig interessant å være der, jeg fikk blant annet enetimer med Bjørn Breistein, og der fikk jeg lære veldig mye som jeg kan ta med videre. Han hadde mye positivt å si, og kom også med mange konstruktive råd, sier John, som også ble oppløftet av å kjenne at gamle kunster fremdeles holdt mål.

En av de tingene jeg var glad for å ta med meg videre var følelsen av at min metode ikke er så gæren. Jeg bruker jo hendene og mimikken min for å formidle det jeg ønsker, og det var også godt å se at det kunne fungere med et så godt ensemble som vi hadde til rådighet denne helgen! Øyekontakt er jo viktig uansett hvem du står foran. En av de største motivasjonene mine for å søke kurset var å se om det var noen nye ideer og impulser jeg kunne ta med meg. Det har tross alt skjedd en del ting fra tiden der det var soloklarinettisten som reiste seg opp for å dirigere, og frem til i dag, understreker John.

Likevel, et av de viktigste elementene er tidløst for alle dirigenter og instruktører som jobber med barn og amatører. Om man skal kunne gjøre en god jobb er det avgjørende at man har en riktig motivasjon og ett ønske om å formidle musikk og glede til ensemblet ditt. Derfor blir John glad når han nå ser flere utdannede dirigenter som også jobber seg opp sammen med grunnfjellet i norsk musikkliv.

Jeg har stor respekt for alle som starter fra bunn med dette her, og har et oppriktig ønske om å gjøre det best mulig for ensemblene sine. Jeg kjenner flere veldig dyktige dirigenter nå som dedikerer seg til sine ensembler, og vi er heldige i Stabekk Janitsjar som har fått en så god dirigent som Anna Hartmann, som virkelig brenner for korpset vårt, avslutter John.