Ukens dirigentmøte: Cathrine Winnes

Foto: John Andresen

En av de mest innovative dirigentene her til lands er Cathrine Winnes, i tillegg til sin dirigentkarriere har hun hatt mangfoldige sideprosjekt som omfatter både Tv-produksjoner, artikler og podcaster. Denne allsidigheten springer helt tilbake til starten av hennes karriere, hun har alltid hatt flere jern i ilden og en holdning om at utfordringer kan snus om til muligheter. 

Min tanke har alltid vært at dersom man er i posisjon til å dirigere noen, ta jobben og gjør det beste ut av det det er uansett hva. Det er nemlig en sjanse til å skape og utrette noe. Om man forholder seg til verden på litt samme måte som Askeladden, og tar imot det som kommer, så sitter man til slutt med en sekk med utrolig mye kunnskap og ideer som man aldri helt vet når man kan dra nytte av, forteller Cathrine. Denne holdningen har vist seg fruktbar og nyttig mer enn en gang gjennom karrieren 

Da jeg begynte på NMH på saksofon hadde jeg allerede dirigert en del år, og tok over et skolekorps med bare 7 blåsere og 3 slagverkere. Det sier seg selv at det krevde en del fantasi og energi for å få et godt resultat av det utgangspunktet. Men jeg brukte det korpset til å lære meg de anatomiske dirigentøvelsene vi fikk på skolen, og jeg lærte meg å vise absolutt alle innsatser og rytmer via teknikken min. I tillegg lærte jeg også å improvisere og dikte, jeg stod jo der og hadde tre slagverkere som var arbeidsløse mye av tiden. Så jeg begynte å cue dem inn så de hadde noe å spille selv om de ikke stod i nota. Den gang da var det jo bare en måte å sysselsette alle musikerne mine på, men den kunnskapen har faktisk også kommet godt med i senere tid. For litt tilbake var jeg i en sinfonietta i utlandet, og fikk et arrangement som ikke var ferdigstilt. Spesielt i slagverk manglet det veldig mye. Da ble jeg og slagverkerne enige om å løse det på sparket, og jeg gav innsatser underveis etter hva som passet seg i musikken, forteller Cathrine. Askeladden-innstillingen kom til sin rett, i sekken lå en kunnskap fra 25 år tilbake om hvordan å snu seg på femøringen og improvisere. Det som var en dyd av nødvendighet den gang da, var transformert til erfaring som var med å redde en kinkig situasjon i en profesjonell setting. 

Etter noen år på NMH dro jeg til Stockholm for å studere dirigering, og der begynte jeg også å dirigere amatørorkestre. Det jeg synes var deiligst med det var at jeg fikk holde på helt for meg selv, det var ingen lærere som hang over meg og detaljstyrte alt jeg skulle gjøre. Den friheten gav meg en start på prosessen det er å finne ut hvem jeg var som dirigent, det var avgjørende for meg å ha en arena utenfor skolen der jeg kunne få erfaring og kunnskap utenfor rammene til skolen, forteller Cathrine, som til slutt dro tilbake til NMH for å ta sin diplomutdanning der.  

Tilbake i Oslo tok jeg over Vestre Aker Musikkorps, som på den tiden var regjerende Norgesmestre. I møte med et så godt ensemble måtte jeg lære mye om både ensembleteknikk og prøveteknikk, og jeg satt også for første gang i et programråd og skulle mene noe om repertoar og profil. Ikke minst måtte jeg også ta standpunkt til personalpolitikk, noe jeg til da ikke hadde mye erfaring med. Problemstillingene jeg møtte på der var jo klassiske spørsmål som det er skrevet side opp og side ned om i lederskapsutvikling, slike ting som uformell makt og den vanskelige samtalen, element som er essensiell kunnskap for enhver leder. Det sier seg selv at det er begrenset hvor mye man kan lære om dette på studiene, men i Vestre Aker fikk jeg for første gang kjennskap til hvordan dette fungerer, forteller Cathrine. Senere ble hun også sjef i profesjonelle ensembler, og kunne der høste fruktene av sine erfaringer. Dette har også vist seg på andre punkt, som programmering. 

Etter noen år tok jeg over Universitetets symfoniorkester, og satt dermed i et nytt programråd. Det var spennende på en annen måte, da måtte jeg tenke litt nytt om hva rollen er til et akademisk orkester, hvilken funksjon skal det ha i samfunnet? Det ledet til noen spennende produksjoner, vi gjorde blant annet en konsert sammen med Jon Roar Bjørkvold om Shostakovich, kunst og regime. Det prosjektet ble etter hvert plukket opp av Kristiansand Symfoniorkester, og endte opp som en egen TV-produksjon, forteller Cathrine, som har mange historier om små frø som vokser seg store over tid. 

Et annet prosjekt vi utviklet i Universitetets Symfoniorkester var i forbindelse med stemmerettsjubileet, der vi lagde en konsert om kvinnelige komponister. Etter å ha modnet over en del år dannet den ideen faktisk grunnlaget for en stor tv-serie på SVT, sier Cathrine, og viser hvordan hver erfaring gjør verktøykassen litt rikere, og mulighetene for fremtiden enda litt større. 

Som dirigent vet man aldri hva man får bruk for, hva er det som på sikt kan få et prosjekt til å ta av, og gjør at det flyr litt lenger enn bare den ene konserten. Gjennom hele sin karriere har Cathrines ensembler vært steder der hun har kunnet utvikle seg selv, og gradvis funnet det i musikken og seg selv som til sammen danner grunnlaget for en kunstnerisk identitet. Og derfor er det også noe hun fremelsker i sine studenter når hun underviser. 

Jeg mener det er utrolig viktig at studentene oppdager det som er på innsiden av seg selv, et kunstnerisk prosjekt som de kan stå for. Det behøver ikke å være noe grensesprengende, men det må komme innenfra, at det er noe de ønsker. Noe så enkelt som at man åpner for å lytte mer kan gi enorme utslag i både timing og musikalitet, det er spesielt å se når noe forløses i en student og hvor fantastisk det kan bli. Det er ikke noe jeg egentlig kan lære dem, det må de oppdage på egen hånd, sier Cathrine, og trekker paralleller til en av våre største kunstnere. 

Nå nylig så jeg på et bilde av Munch, malt i 1888, og det lignet veldig på det de franske mestrene på den tiden gjorde. Det var vakkert og “riktig”, men jeg tenkte for meg selv hvor ubetydelig Munch hadde blitt om han hadde fortsatt med det? Det kom heldigvis noe annet innenfra, noe som var uendelig mye sterkere, og gjorde han til den mesteren vi kjenner i dag. Et kunstnerisk prosjekt er noe du må oppdage og dyrke selv. Da kan man like gjerne starte med en gang. Uansett hvor du er,  gjør det beste ut av utfordringene og mulighetene som ligger foran deg. Om det lever, diriger det!